Recension
Alvin, Dave
Ashgrove
(Yep Roc)

Låtskriveren og gitaristen fra The Blasters er en av de sjeldne artistene som makter å uttrykke seg helt idiomatisk både innenfor blues, folk og alternativ-country. Jeg kommer ikke på andre som har gjort tilsvarende enn Los Lobos og avdøde Doug Sahm. Tittelsporet henspiller altså på den bluesklubben i Los Angeles der brødrene Dave og Phil Alvin vanket som tenåringer og kunne oppleve de store på nært hold: Big Joe Turner, Lightnin´ Hopkins, T-Bone Walker. The Ashgrove er forlengst brent ned, og Dave Alvin lager en kraftig blueslåt med Otis Rush/John Lee Hooker-groove og episk tekst om alt som er borte, de gamle bluesheltene, venner, kjærester, foreldre, og at radioens nyheter forteller om de samme løgnene og den samme gamle urettferdigheten, og at folk prøver å finne en grunn til å komme seg ut av senga om morgenen, og det er derfor Dave Alvin vil opp på scenen og spille blues. Hver dag. Alltid.

California-landskapet er der, ikke palmene og Hollywood-drømmene. Men snarere det landskapet som ikke innfridde drømmene. Og hvor ble det av den kvinnen du hadde en gang og fortsatt drømmer om. Sammen med Tom Russell har Dave Alvin skrevet »Rio«, en lengselsfull country-sang som har den nødvendige vindusvisker-rytmen og lyse refrenget som skal til for å bli en truckdriver-hit. Tung deltablues-rytme ligger i bånn av »Black Sky« som oppsummerer dyster livserfaring på en måte som viser Alvins låtskriverformat. Han skriver små noveller, ofte krasse og svarthumoristiske vignetter fra livets skyggesider og krisesituasjoner. I bluesen »Out Of Control« er jeg-personen en mann som venter i bilen utenfor mens kjæresten betjener en sexkunde i et motell. »I scored some speed in San Ber-dino, so me and my baby could get a little bump…« synger han.

De dystre og skittenrealistiske tekstene er hele tida kledd i fortettede musikalske arrangementer av sårhet, skjønnhet og bluesenergi. Og det er ikke bare Tom Russell han har jobbet sammen med. Det lille studiokombet gir luftig sound, og produsenten Greg Leisz lever nydelig steelgitar i tillegg til harmonisang og akustiske og elektriske gitarbidrag. Og Louie Perez og David Hidalgo fra ovennevnte Los Lobos er medkomponister på den vakre avslutningslåta »Somewhere In Time«.

/Øyvind Pharo

Lyssna på Spotify