Recension
Centro-matic
Fort Recovery
(Cooking Vinyl)

Dette er et nytt bekjentskap for undertegnede. Og det ansporer meg til å tenke på hvor mange utmerkede band og musikere man går glipp av. Nå skal jeg ikke falle i staver over dette sørgelige faktum, men heller glede meg over å ha stiftet bekjentskap med Centro-matic. Dette bandet er tydeligvis store nok i USA, en rask tur på nettet gir uhorvelig mange treff.

Hvilken nummer i rekka av utgivelser »Fort Recovery« er, vites ikke. Bandet, som er fra Denton, Texas, har eksistert siden 1996. Frontmann Will Johnson har siden 1995 gitt ut 13 cd'er, både solo, med Centro-matic og med South San Gabriel – et band som vel nærmest er Centro-matics alter ego.

Første gang jeg hørte gjennom »Fort Recovery« var på jobben, i det kongelige norske xxx-departementet hvor byråkratiet ruler, og hvor det å lytte til radio under utøvelse av byråkratiske rutiner blir oppfattet som utflytende og useriøst. Når man så lar no-depression-indie overta kontoret, med hylende feedback og larmende fuzzgitarer, da kan man føle at det napper litt i borrelåsen og at man sannelig kunne tenke seg å røske ørlite grann i byråkratiet – det vil si helt til en forbløffet kollega står i døra og lurer på hva i all verden man driver med.

Det får så være. Vel hjemme, hvor jeg bestemmer selv, spilles »Fort Recovery« høyt og larmende. Det er seigt, skranglete og bråkete med vegger av lurvete gitarer, det er vart og småpent med akustisk piano, med fiolin og vibrafon. Her er noe Neil Young, noe Uncle Tupelo, noe som så absolutt må være Will Johnson og bandet hans. Johnson er ingen kanonvokalist, men han har et raspende, lavmælt særpreg som står seg til de abstrakte tekstene og som er god å lytte til – den er menneskelig.

Centro-matics »Fort Recovery« er som en gjørmete, hullete, landevei i kveldsmørket under en storslagen stjernehimmel…

/Karin Westrheim

Lyssna på Spotify