Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
24. november 2013: Bob Dylan, Blackpool: “I Lie Awake And Listen To The Sound Of Pain”
Av Johnny Borgan

Siste kveld i Blackpool. Etter gårsdagens fantastiske konsert forventer jeg i utgangspunktet at kurven er litt dalende, slik den tredje konserten uten pause har pleid å være. Undertegnedes grunnleggende pessimisme har ofte vist seg å være en venn – det er på den måten sjelden man blir skuffet i livet, ofte går det bedre enn man fryktet. Så også i kveld. Det som egentlig skulle være umulig, skjedde – Dylan leverte en konsert helt på høyde med gårsdagen, mens han til sist trumfet den med et overraskende avslutningsnummer. Mer om dette etter hvert.

Har en strålende plass midt på tiende rad i kveld, og vel vitende om at jeg allerede har mottatt store konsertopplevelser i Blackpool, gleder jeg meg likevel over at konserten snart er i gang. Den smakfulle, men duse lyssettingen kranser snart Dylans silhuett der han i sin grå og svarte dress, med hatten fra de to tidligere kveldene, gynger det hele i gang med ”Things Have Changed”. Det slår meg veldig sterkt i kveld at hele konseptet og hele turnéen er badet i blått, i absolutt alle meninger av ordet – det er en blå periode for Bob, som det ofte har vært. Mens han i 2011 og delvis i 2012 framsto som både fysisk og mentalt frigjort på scenen, på grensen til lykkelig og smilende, slik jeg aldri har sett ham før, annet enn glimtvis, så har dette nå endret seg. Hans fysiske tilstedeværelse, både ved pianoet og framme på scenen, er fortsatt usedvanlig sterkt og tydelig, men smilene er færre, og i den grad de kommer, er de som regel vendt innover, bortsett fra de han av og til, slik han pleide før, sender bakover mot Donnie Herron. Om han ikke har krøpet helt tilbake i skallet, framstår han introvert og konsentrert, men likevel bevisst og aktivt formidlende. Han setter helt sikkert pris på publikums hengivenhet og jubel, men jeg klarer ikke å se at hans performance påvirkes tydelig av dette, han gjør stort sett det han har tenkt, og gledes hver kveld over samspillet med det nesten organisk tette bandet, kombinert med en økende glede av sitt eget pianospill, som han stadig utvikler. Jeg kommer uvegerlig til å tenke på at han formidler et testamente til oss disse dagene, verken han eller vi vet hvor lenge ”Never-ending Tour” kan fortsette. Han synger sanger fra hvert tiår siden han debuterte, men det dominerende tyngdepunktet på konsertene er det nye stoffet, mest fra hans siste, og etter min mening, mesterlige album, ”Tempest”. I kveld skal hele 7 av 19 sanger komme fra dette, men det vet vi ikke før konserten er slutt.

Badet i blått. Av mange grunnar. Sorg over svunnen kjærlighet: ”She was born in spring, and I was born to late”. Sorg over menneskenes betingelser: ”If the bible is right, the whole world will explode” og “In Scarlet Town, the end is near”. Villkatter brøler og vinden hyler. Erkjennelsen av utenforskapet og ensomheten: “I see, I see lovers in the meadow/I see, I see silhouettes in the window/I watch them ’til they’re gone and they leave me hanging on/To a shadow”. Det er mye som er for sent. Erkjennelsen av at tiden renner ut, som i den eldre mannens svar på førtiåringens “Heart of Mine”, “Forgetful Heart”: ”I lie awake and listen to the sound of pain”. Men konserten er faktisk like strålende som i går, og du kan formelig se Dylan smatte på ordene, som om han smakte på vin før han spytter de ut mot oss, med perfekt timing og frasering, slik det er hans varemerke. På ”Long And Wasted Years” lar han oss live oppleve noe som er i slekt med mange av de virkelig store vokalprestasjonene hans, fra hemmelige resitasjoner av uutgitte kjellerlåter i ”Big Pink”, til virtuose vokale krumspring i store låter som ”Brownsville Girl” og ”Angelina”, kilder til stadig henrykkelse i sine studioversjoner, men her får vi de kraftfulle resitasjonene kveld etter kveld, tegnet som mesterstykker på hver konsert (minus Roma) hele høsten. For en lykke å få oppleve dette.

Og så – nåde over nåde – etter første ekstranummer skjønner jeg at noe er på gang, da Donnie Herron ikke finner fram fiolinen til ”Blowing In The Wind”, slik han pleier, det er mørkt og stille på scenen, før Dylan spiller de første kjente tonene av en sang han aldri har spilt live før, det litt odde avslutningsnummeret på ”Tempest”, den varme hyllesten og hilsenen til John Lennon, ”Roll On, John”. Han kommer ikke nærmere Liverpool enn dette i høst, så stedet er meget velvalgt for verdenspremieren. Sangen er en sørgelig og blå hymne som både minner oss om tragedien som er uløselig knyttet til John Lennons navn, men kanskje like mye om den eksistensielle ensomheten som Dylan selv føler på, og som vi alle er forhindret fra helt å kunne forstå. I et intervju etter utgivelsen av ”Tempest” snakker han rørende om savnet av John Lennon, og det faktum at de hadde spesielle forutsetninger for å forstå hverandres situasjon, at de kunne hatt mye å snakke om. Det har nok heller ikke gått Dylan upåaktet hen at den ett år yngre Lou Reed døde under høstens turné, og han har begravet mange kjære venner gjennom årene. ”Another day in your life on your way to your journey’s end”, synger han dypfølt – han stryker hånden fort over kinnet et par ganger i løpet av sangen, om det er tårer han tørker, ser jeg ikke. Men det kunne vært det. Sangen er dynket i ømhet og sorg, der Dylan følsomt driver den fram mot konsertens slutt, før han i dypt alvor mottar publikums hyllest. Om ikke han tørket tårer, var det mange andre som gjorde det i kveld. I morgen bærer det mot London og Royal Albert Hall-konsert på tirsdag – for første gang siden den sagnomsuste turnéen i 1966. Om Dylan er klar over det historisk kuriøse ved dette gjensynet? Selvsagt! Om det får betydning for setlisten? Det vet man aldri.

1. Things Have Changed (foran på scenen)
2. ​She Belongs To Me (foran på scenen)
3. Beyond Here Lies Nothin' (ved piano)
4. What Good Am I? (ved piano)
5. Duquesne Whistle (ved piano)
6. Waiting For You (ved piano)
7. Pay In Blood (foran på scenen)
8. Tangled Up In Blue (ved piano)
9. Love Sick (foran på scenen)

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton) (foran på scenen)
11. ​Simple Twist Of Fate (ved piano)
12. Early Roman Kings (ved piano)
13. ​Forgetful Heart (foran på scenen)
14. ​Spirit On The Water (ved piano)
15. Scarlet Town (ved piano)
16. Soon After Midnight (ved piano)
17. Long And Wasted Years (foran på scenen)

(encore)

18. All Along The Watchtower (ved piano)
19. Roll On, John (ved

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.