Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
4. november 2013: Bob Dylan, Milano: “A Hard Rain’s A-Gonna Fall”
Av Johnny Borgan

Vi våkner til regn og hverdag i Milano, dagen for Dylans tredje konsert i byen for denne gang. En hard kjerne har møtt fram for alle tre konsertene, vi nikker og utveksler meninger om de to som har vært, men det fylles ellers opp med stadig nye i publikum som kan gledes over Dylans finstemte 2013-sett. De som venter et greatest-hits-sett blir, som vanlig, men antagelig litt ekstra skuffet i år. Jubelen ved gjenkjennelsen av ”Tangled Up In Blue” og ”Simple Twist of Fate” indikerer at disse låtene er kjent av ekstra mange, men det er ingen ”Like A Rolling Stone”, ingen ”Don’t think twice”, ingen ”Mr Tambourine Man”, ingen ”Knocking on heavens door”, ingen ”Just like a woman”, ”Ballad of a thin man”, ”Highway 61 Revisited” eller ”It ain’t me, babe”. Kun seks av nitten sanger er skrevet før 1989, og i to av sangene som er skrevet før denne tiden er tekstene omskrevet, og i de resterende er arrangementene nye. He’s an artist, and he don’t look back. Dessto større er nok gleden hans når jubelropene gjaller til nye låter som ”Forgetful Heart”, ”Soon After Midnight” og ”Long And Wasted Years”.

Stu Kimball, som i perioder tilsynelatende var i unåde i fjor høst, med skarpe korrekser fra Dylan, er inne i varmen på årets turné, og åpner ballet med akustisk gitarintro fra starten, elektrisk gitarintro etter pausen. Tony Garnier, gamle Trofast, bassisten som snart har spilt to og et halvt tusen konserter med Bob, har havnet ute på venstre midtbane, til venstre for trommene, og er ikke den sersjanten han en gang var, men holder takten ufortrødent som alltid, mens smilene hans er blitt sjeldnere vare. George Recile, en virkelig strålende trommis, er som en bandets dampmaskin der han ruler i midten, han er både høyt og lavt med perkusjonisktiske kommentarer fint avstemt mot stemningen i de enkelte sangen. Charlie Sexton, the comeback kid, er nå inne i sin tredje periode som Dylans gitarist (fra 1999-2002, fra 2009-2012 og delvis tilbake allerede fra i sommer av). Charlie er en glitrende strengebetvinger, men har de senere årene dels framstått som ulykkelig, dels som anonym, på scenen. Hvorvidt dette har vært forhold av personlig art, eller et uttrykk for misnøye med for liten plass i solen, vites ikke. Like fullt, når han er nå tilbake, framstår det nesten som om han har fått til en god avtale med Dylan om å få mer tid i rampelyset, noe som også kler ham godt – han skinner på solo etter solo denne høsten, med både country, rock, blues og jazz i frasparkene - i kveld spesielt på ”Duquesne Whistle” og ”Spirit On The Water”, på den første synger han til og med fornøyd med, dog uten mikrofon. Don Herron spiller steelgitarer, banjo, fele, mandolin, og slipper aldri Dylan av syne, men følger hans minste vink. Etter å ha framstått som en overlykkelig konfirmant i mange år, med tett dialog med Dylan, framstår nå også han med det samme alvoret som de øvrige. Alvoret står likevel ikke som motsats til spilleglede, det er ingen halvkvalte gjesp å spore, de er fokuserte og konsentrerte, følger Bobs minste nikk, nikk som aldri kommer på helt samme sted som kvelden før – de må være på tå hev, eller så havner de i snøfonna ut av svingen. Det skjer faktisk en gang i kveld – igjen endres rekkefølgen på sangene i første sett, og når Dylan starter på ”Waiting For You”, i stedet for ”Duquesne Whistle” eller ”Pay In Blood”, som først kommer etter denne, er det full forvirring i bandet – en stund har du følelsen av at bandmedlemmene er i gang med alle de tre forskjellige sangene samtidig. Bob kjører likevel på, full gass med lokomotivet, mens de etterfølgende vognene sliter med å komme på sporet. Han tvinger gjennom sangvalget, men det blir aldri helt bra. Bortsett fra på denne sangen sitter bandet tett som maling, og de nikker og blunker nesten umerkelig for å oppmuntre hverandre på oppløpssiden.

Stemmen til Dylan er ikke like strøken som kvelden før, tre konserter tre kvelder på rad merkes nok. Likevel er stemmen sterk og klar på de aller fleste sangene – fløyelsmyk på de vareste balladene, men hest raspende når han trykker til på ”High Water”. Det blir nok godt med en pause før nye konserter i Roma. Pause i konsertene og pause etter tre konserter - det er vel kanskje slik det må være for å makte nesten nitti konserter i 2013 når du er på vei mot treogsytti år?

Dylan har sans for dramaturgi, og er seg helt bevisst effekten når han stiller seg fremst på scenegulvet ved mikrofonen på starten av konserten. Hipstersiluetten fra midten av sekstitallet stiger så vidt ut av mørket. Han står også midt på scenen ved avslutningen av første sett, som en innbitt hærfører med en kraftfull og rocka ”Love Sick” med glasskjærende munnspillsoli, før han utbryter ”Arrevederci!” til publikums store glede, før han annonserer pausen. Så stiller han seg også bredbent opp midt på scenen etter pausen, med et glitrende munnspill i hånden, til hjelp ved aktiv semaforering og hypnotiske hånd- og armbevegelser under ”High Water” – pausen er glemt før første verset er ferdig, og publikum er igjen med på reisen. Han returnerer så til scenekanten igjen med den lyriske ”Forgetful Heart”, du kan høre knappnåler falle når han hviskende tar oss med til de dypeste katakombene av sin sjel – han får oss i hvert fall til å tro at det er der vi er. Hovedsettet avsluttes også med Dylan midt på scenen, ivrig gestikulerende for å understreke historien om disse lange og bortkastede årene. Han lener seg tungt mot rytmen i sangen som understrekes av Reciles drønnende tromme. Når sangen er over, trekker han seg lynraskt tilbake, som en bokser på retrett, mens han blir borte i mørket. Når et skimt av lys igjen er tilbake står bandmedlemmene ved hans side, alle alvorlige – de tar i mot hyllesten, de har allerede gitt det de har å gi, og det eksisterer verken slengkyss eller annet publikumsfrieri, knapt et bukk eller nikk eller takk. Dylan ser utover, men han ser tilsynelatende ikke på publikum, mer tankefullt og introvert innover. Ikke et smil, men han framstår likevel som tilfreds og fornøyd etter nok en, i mørket, lysende forestilling. Etter en kort tur backstage, er de tilbake for ekstranumrene. Publikum har overmannet de strenge vaktene, og kriger nå om de beste plassene foran gjerdet, i det ”All Along The Watchtower” settes i gang av Stu. Dylan kjører lange jazzede solopartier på pianoet og nikker til George som lar endetidstrommene runge gjennom Teatro Degli Arcimboldi. Sjarmøretappen gjennomføres med ”Blowin’ In The Wind”, og etter å ha sunget de tre versene, kommer Bob småløpende fram til mikrofonen med munnspillet og avslutter det hele foran en sal i takknemlig kok og høye bravorop. I den grad Bob er lykkelig i dette øyeblikket, er det noe vi må velge å tro, alvoret sitter fortsatt like sikkert som lisseslipset og den stilige svarte dressen med broderte hvite blomster. Den allerede halvmørke scenen mørklegges så helt, og konserten er over.

Som i tre nøtter til Askepott har jeg fått mine tre ønsker oppfylt disse tre kveldene, de store magnum opus, ”Desolation Row” på lørdag, ”Visions of Johanna”på søndag, og i kveld en veldig fin og gyngende ”A Hard Rain’s A-Gonna Fall”, fiks ferdig med fraseringer, synkoper og andre vokale krumspring. Med dette har han definitivt brutt monotonien fra de siste par ukenes konserter, og disse utsøkte sangvalgene har vært med på krydre og løfte de allerede sterke setlistene, og har på nytt skapt den spenningen som alle Bob-watcherne er ute etter – hva skjer i kveld? Vil han introdusere ytterligere nye sanger i dagene og ukene som gjenstår, eller vil han alternere mellom sanger som allerede er spilt. Vil man få høre ”Roll On, John” i England, og kommer endelig ”Tin Angel”? De femogførti versene av ”Titanic” virker like usannsynlig som den at den lille prikken i det fjerne skulle være et isfjell. Likevel, man vet jo aldri helt.


1. Things Have Changed
2. She Belongs To Me
3. Beyond Here Lies Nothin'
4. What Good Am I?
5. Waiting For You
6. Duquesne Whistle
7. Pay In Blood
8. Tangled Up In Blue
9. Love Sick

(Pause)

10. High Water (For Charley Patton)
11. Simple Twist Of Fate
12. A Hard Rain’s A-Gonna Fall
13. Forgetful Heart
14. Spirit On The Water
15. Scarlet Town
16. Soon After Midnight
17. Long And Wasted Years

(encore)

18. All Along The Watchtower
19. Blowin' In The Wind

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.