Svante Sjöblom & The Sailors
I guess my troubles just begun
(rootsy.nu 2008)

Ung svensk blueskomet som favner songstertradisjoner, ballader, blues og gospel fra John Hurt, Charley Patton og Skip James til Blind Willie McTell med et aldri så lite Tom Waits-filter. Bare det beste er godt nok for Sjöbloms ambisjoner.

I 1970 kom den første plata til the little ol’ blues band frå Texas som spilte tregreps-blues der sologitaren til Billy Gibbons var pakka med effektive, forvrengte riff ridande på rytmelokomotivet til Frank Beard (trommer) og Dusty Hill (bassgitar). Frontmann Gibbons sang med hardbarket whiskeyrøst om hverdag og fest i et tegneserieaktig bluesunivers. De oppsto av asken etter to band: Houston-psykedelikerne Moving Sidewalks og Dallas-Fort Worth-garasjebluesen til American Blues.

Rory Block har lang fartstid som artist tilhøyrer eliteskiktet av dei som held seg til akustisk gitarblues. Ho har ei røyst og ein bakgrunn som minner mykje om Bonnie Raitt. Block voks opp i ein bohemfamilie på Manhattan og femten år gamal dro ho heimefrå i 1964 for å livnære seg som musikar. Ein av mentorane hennar var den New York-busette gitarevangelisten Reverend Gary Davis som med utsøkt rytmisk kontrapunktisk spel med tommel- og fingerplekter i ein virtuos fusjon av ragtime og blues, påverka ikkje berre unge Rory Block, men heile folk-generasjonen til Bob Dylan og band som Grateful Dead, Hot Tuna og gospelsoul-stjerna Mavis Staples, som alle kom til å spele inn Davis-komposisjonar.

For et par år siden vakte den godt voksne soulsangerinnen Sharon Jones berettiget oppsikt med albumet «100 Days, 100 Nights», spesielt takket være tittelsporet med sitt gurglende orgel og spradende messingblås og melodiske arrangementer som laget en uimotståelig fusjon av Stax, James Brown-funk og Little Willie Johns originalversjon av «Fever».

Denne platen er med god grunn utropt til Mose Allisons comeback-plate.

Sangeren, pianisten og låtskriveren - den 82 år gamle levende legenden - som kom til verden i Tippo, Mississippi, i 1927, har ikke gitt ut et plate siden 1997.

Familieband i svart musikk har ærerike tradisjoner. Fra Chatmon-brødrene i 1930-tallets The Mississippi Sheiks til The Staple Singers, Jackson Five og zydeco-sensasjonene The Sam Brothers Five. De som lager mest bølger i bluesverdenen akkurat nå er søskentrioen The Homemade Jamz Blues Band, med brødrene Ryan(17), vokal og gitar, og Kyle (14), bass, og lillesøster Kaya (9) på trommer. Alle med etternavn Perry, og med pappa Renaud som bandets låtskriver, manager (sammen med moren Tricia) og gjestemusiker på munnspill.

Jeg er nesten fristet til å si at Eddy Clearwater er den siste mohikaner fra den klassiske Chicago West Side bluesen som fostret høyenergiske, virtuose elektriske gitarister og lidenskapelige sangere som Otis Rush, Magic Sam, Freddy King (texaneren som slo igjennom i Chicago) og Luther Allison. Men Eddy med familienavnet Harrington (i familie med avdøde munnspiller Carey Bell Harrington) er Cherokee, stiller i fjærdrakt på scenen og kan med all grunn kalle seg The Chief.

For en musiker er det kanskje ikke så langt fra Uddevalla og Gotland der Anders Osborne opprinnelig kommer fra, til New Orleans, hvor han har bodd siden 1990. Musikere har alltid utvekslet ideer og reist og mottatt påvirkninger, i dag er det kanskje bare å laste ned og absorbere og studere andres innspillinger. Jeg tror likevel at New Orleans-musikken dreier seg så mye om kultur og mentalitet at man må lære musikken i de fysiske omgivelsene. Da Anders Osborne utga sitt første soloalbum på Sony i 1995, hørtes han ut som en som hadde assimilert creol-musikken og kunne gått rett inn i The Neville Brothers. Når han nå er ute på MC Records, etter en serie album på Shanachie i mellomtiden, låter han ikke så funky. Det er mer folk over ham nå og albumet går litt i to forskjellige retninger.

En eller annen gang under Cruise Café-perioden på Aker Brygge på 80-90-tallet, fikk jeg oppleve den legendariske Texas-trommeslageren, låtskriveren og R&B-sangeren Doyle Bramhall. Jeg kan ikke huske om det var med eget band i forbindelse med at han hadde gitt ut sitt flotte debutalbum »Bird Nest On The Ground« (Antone's 1994), eller om det var som trommeslager for Marcia Ball (han spiller på hennes »Hot Tamale«, Rounder, 1985). Jeg husker bare at sangen hans slo knockout på alle, samtidig som han var et helt soultrain av et lokomotiv bak trommene. Pulserende og hardtslående.

Tennesse-elva renner gjennom Muscle Shoals-Sheffield-Florence i det nordøstlige, Alabama. Den lille bydannelsen er et slags soulmusikkens Bermuda-triangel på grensen mot Mississippi og Tennessee. Her var Rick Hall i 1959 med på å starte et musikkselskap og et platestudio som fikk navn etter forbokstavene i Florence Alabama Music Enterprise, FAME. Den første store hiten herfra var »You Better Move On« i 1961, gjort av Arthur Alexander, en pikkolo ved et lokalt hotell. Rick Hall var produsent og både han og sounden fra studioet ble et begrep. Det var for det meste hvite studiomusikere med bakgrunn i countrymusikk, men med ører for all den svarte musikken som omgav dem.

Tom Russell er poet og trubadur. Han står midt i mellom folk og country, er låtskriver og rootsrocker. Han er en storyteller, og det er ikke rart at han er tiltrukket av tex-mex-musikkens border-ballader. I Oslo har jeg hørt ham utallige ganger siden tidlig på 80-tallet. Han har ingen stor stemmeprakt, men greier likevel å tryllebinde publikum med sine fortellende sanger. Og det er alltid den temperamentsfulle og tragiske mexikansk-inspirerte balladen om kamphanen i ”Gallo del Cielo”, som for mange blir høydepunktet på konsertene hans. Den kunne vært framført av Marty Robbins om han hadde vært i live, men den er også skreddersydd for Joe Ely. Hans liveversjon er en sterk kandidat til å være toppsporet på dette albumets samling av amerikanske stjerneartisters framføringer av Russell-sanger. Men konkurransen er hard.

Den superlativbehengte sessiongitaristen John Platania som er kjent for sitt samarbeid med Van Morrison helt siden Belfast-cowboyens Astral Weeks , har også samarbeidet med Chip Taylor. Foreliggende album er et strålende eksempel i sistnevnte kategori. Den som har forkjærlighet for instrumentalalbum med gitarister som Steve Cropper, Lonnie Mack , Danny Gatton, Duke Levine og Denny Freeman vil føle seg hjemme her.

Regissøren Craig Brewer har nå laget sin andre spillefilm med handling fra musikkmiljøer i hans hjemby Memphis og det dype sør. Etter den kritikerroste rapper-filmen Hustle & Flow fra 2004 følger han i år opp med bluesfilmen og psykodramaet Black Snake Moan der Samuel L. Jackson spiller hovedrollen som Lazarus, en tidligere bluesmusiker som er blitt kristen.

Den lokale avstemningen for beste nye band i Austin, Texas i 2005 ble vunnet av hardrock-trioen Grady, ledet av den kanadiske sangeren, gitaristen og låtskriveren Gordie Johnson. De ble fløyet over til Norge i sommer for å spille på Tom Skjeklesæther/Kai Jarres gjenreiste Down On the Farm festival på Gribsrød sør for Halden. De var både festivalens mest omtalte band og de med høyest volum. De er blitt hypet av Z.Z. Tops Billy Gibbons.

Sagaen om den fenomenale blues/indie-etiketten Fat Possum fortsetter. Og den fortsetter på den måten at obskure tilårskomne svarte utøvere av upolerte gutbucket-blues fra Mississippi og andre stater fra det amerikanske fattigdomsbeltet i sør blir innspilt, får utgitt kanskje tre-fire album som blir kultutgivelser, også dør de.