Rootsy logo  
Rootsy logo

Recension
Dylan, Bob
Triplicate
(Columbia/Sony)

»Walking through the leaves, falling from the trees/Feeling like a stranger nobody see«. Om Bob Dylans »Triplicate« – det vanskelige 38. albumet.

Først av alt – det finnes garantert absolutt ingen fan av Bob Dylan som ikke ønsker seg flere nye sanger fra hans egen hånd. Og - de aller færreste av disse tviler på at Dylan holder seg med et solid lager av egenskrevne sanger som mer enn tåler både dagens lys og tidens tann.

Dette vil alltid være utgangspunktet når han gjør noe annet enn eget materiale.

Og ja – som tidenes nokså ubestridt største låtskriver vil alt han måtte finne på å gjøre, programmatisk finne seg å stå i skyggen av det beste han selv har laget. Det gjelder også når han gir ut eget materiale, men ikke minst når han gir ut andres.

Dette er utgangspunktet. Alltid. Også når Bob Dylan som 75-åring gir ut det fra før av vanskelige 38. albumet. La oss fokusere litt på dét, framfor det som ikke kom.

Bob Dylans eget materiale er i tillegg så omfattende og grensesprengende at de færreste av hans fans har den hele og fulle oversikten. Dette gjelder enda mindre hans u-fans. De siste er dog likevel om mulig enda mer bastante i sine uttalelser om hans verk.

Ikke desto mindre – Dylans utgivelser av andres sanger, det være seg tradisjonelle folk-ballader, eller rene coverversjoner, i et skred av sjangre, er verdt sine helt egne studier. Delvis har de også fått det. Utvider vi dette med de flere hundre coverversjoner han har begunstiget sitt publikum med gjennom over tre og et halvt tusen konserter siden 1961, kreves nye kapitler i den store boken. Tar du så med de 1668 sangene av 1119 artister han i tillegg presenterte i sitt treårige radioshow »Theme Time Radio Hour«, vel, du skjønner, det lappede bakteppet for årets utgivelse, »Triplicate«, er relativt omfattende, om man skal gå grundig til verks.

Og ikke nok med det, som selgeren gjerne sier, den eller de tradisjonene Dylan ustoppelig øser av og viser fram, har også hatt en særskilt betydning, både i hans biografi og i hans egen produksjon. På den ene siden - både musikalsk og litterært er de en del av hans DNA, kulturelle byggeklosser som han ustanselig har satt sammen på til dels nye og uventede måter. »I was just extending the lines«, som han selv sier det. På den andre siden har de vært hans tilfluktssted i jakten på både mening, fokus, nytt fotfeste og ny giv. Et overflødighetshorn og en ungdomskilde. Slik var det åpenbart helt i starten, med debutalbumet for nokså nøyaktig 55 år siden, slik var det når han havnet i kjelleren etter at at det toppet seg i 1966, der han med god ryggdekning i tradisjonen fant nye kunstneriske veier, slik var det på midten av åttitallet, der den amerikanske sangskatten ble brukt til nye hvileskjær før tiårets høydepunkt, »Oh Mercy«, og slik var det når han i enerom, en mann og hans gitar, gjenfant glede og energi gjennom to akustiske dypdykk i folk og blues – en regelrett renselse før sangerens neste blomstringstid startet med »Time Out Of Mind« i 1997, og som siden »»Love And Theft« i 2001 har vært en eneste lang vandring på musikalsk gjengrodde stier, der alle de amerikanske sjangrene (inkludert crooningen) ble spredt ut i vifteform, plukket og stjålet fra i femtenårsperioden fram til »Tempest«, hans foreløpig siste album med egne låter. Ca fire hundre år siden Shakespeare skrev »The Tempest«. Hundre år siden »Titanic« gikk ned. Femti år siden Dylan debuterte.

Det er vanskelig å vite når kunstnere generelt, eller én kunstner spesielt, begynner å tenke »Dette kan være det siste verket jeg lager«. Det er ganske sikkert slik at noen tenker det fra første stund, andre på senere tidspunkt i livet. Her spiller både personlighet og erfaringer inn. Etter passerte sytti er det vel uansett ikke urimelig at man tenker slik. Etter denne anmelders begreper ville »Tempest« på ingen måte vært et dårlig punktum for en låtskriver, der den favnet et stort spekter av både poesi og sjangre, både litterært og musikalsk.

Men livet gikk videre, og med et sterkt fokus på post-2000-materialet fikk vi fra høsten 2013 presentert et nytt og mer dempet live-konsept – et konsept der sangeren Bob Dylan fikk større plass enn på lenge, det ble skapt en dør som åpnet for en ny fase i en fra før av bemerkelsesverdig karriere. Den døren gikk inn til det mørke rommet »Shadows In The Night«. Smerte, sorg, tapt kjærlighet og et lønnlig håp om paradis i den utrolig vakre finalen »That Lucky Old Sun«.

Innspillingene, lyden, vokalens og pustens framtredende plass i lydbildet, arrangementene, transponeringen fra storband til Sir Dylans Quintet, fra fioliner til steel guitar, tekstenes eksistensielle slektskap med Dylans evige tema, alt lå plutselig til rette for nye bølger av inspirasjon til fortsatt å skape noe nytt gjennom en ny omdreining i tradisjonens alkymi. »Fallen Angels« fulgte et år senere, men ble spilt inn samtidig som »Shadows In The Night« – sammen dannet de et slags uekte dobbelt-album der oppfølgeren både musikalsk og tekstmessig hadde flere strimer av rytme, lys og varme enn det første albumet.

Like før denne foreløpig siste utgivelsen distribuerte Dylan selv, på bobdylan.com, et omfattende og opplysende intervju – mange tema ble behandlet, men hovedsaken er utgivelsen av »Triplicate«. For de som spør hvorfor Dylan ikke kan gi seg med den evindelige crooningen, får man svaret her. Slik Dylan ser det var han nettopp ikke ferdig, han hadde skjønt at de to første albumene var bare en del av bildet, så derfor. Den tematiske sammenhengen gjorde det logisk å gi dem ut sammen: »One is the sequel to the other and each one resolves the previous one.« Denne gangen er også blåserrekka tatt inn i studio, ikke lagt på senere, og hele porteføljen på tredve låter er spilt inn live i studio, uten overdubbinger verken av instrumenter eller vokal. En sprekk i røsten her og der er ikke nok til å velte lasset, men understreker at det er helheten som teller, og dessuten at virkeligheten av og til slår sprekker. Dette er livet selv. Nok en gang er det et album der «timing and phrasing» troner i høysetet, og der den unike evnen til å formidle en tekst og en følelse blir til lønn for den tålmodige lytter. I vår rastløse verden vil det stamina og den ro som kreves for å høre en nesten hundre minutters utgivelse ikke alltid være til stede, langt mindre å høre den flere ganger. Likevel er det dette som anbefales. Her inviteres du inn i et nytt rom, og det er mye å se og høre og venne seg til. Det tette samspillet med blåserne gir i låter som i prologen »I Guess I´ll Have To Change My Plans« og »The Best Is Yet To Come« en helt annen big band-feel enn på de to forrige albumene. Her toucher en ivrig og oppstemt Dylan også i større grad den raspende rocke-vokalen enn crooning. På »Day In, Day Out« swinger han som Glenn Miller, mon tro om han ikke knipser og danser der han står, eller kanskje løfter han mikrofonen som han gjorde i Florida i høst? Her lever han det han sang om på Love And Theft´s »Bye And Bye«: »I´m painting the town/Swinging my partner around«.


Jeg-et på »Triplicate« veksler mellom å kontemplere om ulykkelig kjærlighet, som i »I Could Have Told You«, »That Old Feeling« eller »Once Upon A Time«, om kjærlighetens høyder, som i den usannsynlig sterke »How Deep Is The Ocean«, om livets forgjengelighet, som sand mellom fingrene, i den uimotståelig vakre »September of my Years«, eller ulike varianter av det observerende utenforskapet som Dylan alltid har representert. På spørsmål om han har lært noe av å spille disse sangene, svarer han: »I had some idea of where they stood, but I hadn’t realized how much of the essence of life is in them – the human condition, how perfectly the lyrics and melodies are intertwined, how relevant to everyday life they are, how non-materialistic.« Han vil heller ikke gå med på at dette er et nostalgisk prosjekt – tvert i mot: »It’s not taking a trip down memory lane or longing and yearning for the good old days or fond memories of what’s no more. A song like 'Sentimental Journey' is not a way back when song, it doesn’t emulate the past, it’s attainable and down to earth, it’s in the here and now.«

Forfatteren bak bl.a. »Treme«, Tom Piazza, har skrevet fine 'liner notes', en fin og for mange sikkert nyttig brukerveiledning til »Triplicate«, han peker på mange enkeltheter ved innspillingene som bør inspirere mange til å lytte ekstra nøye på vokalistens krumspring og fraseringer. Han understreker også fordelen ved å kjenne låtene i tidligere tapninger, med andre artister. Først da, mener han, vil man fullt ut skjønne hva Dylan klarer å gjøre med låtene, hva han tilfører dem, at han igjen gjør de til sine egne. Vel, de fleste kjenner »Stormy Weather« fra før, der vil man straks skjønne hva han snakker om – i mine ører løftes en loslitt standardlåt nesten opp mot det samme nivået som »That Lucky Old Sun« på »Shadows In The Night«. Noe av det samme skjer med »As Time Goes By«, om enn i en mer lavmælt versjon.

I intervjuet blir Dylan også spurt om han skjønner disse låtene bedre enn når han hørte dem som ungdom, og svaret kommer resolutt: »They do mean a lot more. These songs are some of the most heartbreaking stuff ever put on record and I wanted to do them justice. Now that I have lived them and lived through them I understand them better. They take you out of that mainstream grind where you’re trapped between differences which might seem different but are essentially the same. Modern music and songs are so institutionalized that you don’t realize it. These songs are cold and clear-sighted, there is a direct realism in them, faith in ordinary life just like in early rock and roll.«

Det er imidlertid ikke slik at han beskuer disse låtene kun utenfra, som klenodier. De representerer også ham, hans egne tanker og følelser, hans egene erfaringer og minner: »There’s enough of my personality written into the lyrics so that I could just focus on the melodies within the arrangements.« Han trenger ikke å bruke tid på å komme inn i «karakteren” i disse sangene, de er nøye håndplukket, derfor kan han også legge full kraft i vokalen - ømhet, sårhet, smerte, styrke, sorg, kjærlighet - av og til det hele i løpet av én strofe, som i den avsluttende svært dylanske »Why Was I Born«:

Spending these lonesome evenings
With nothing to do
But to live in dreams that I make up
All by myself

Dreaming that you're beside me
I picture the prettiest stories
Only to wake up
All by myself

What is the good of me by myself?
Why was I born?
Why am I living?
What do I get?

What am I giving?
Why do I want a thing
I daren't hope for?
What can I hope for?

I wish I knew
Why do I try
To draw you near me?
Why do I do I cry?
You never hear me

I'm a poor fool
But what can I do?
Why was I born
To love you?


Og det er akkurat dette som er »Triplicate«s styrke – det sterke og personlige møtet mellom Sangene og Sangeren.
Om dette er et album for fansen? For mange har 'Sinatra-prosjektet' framstått som en fremmedartet og unødvendig avstikker til en ukjent sjanger. »Triplicate« demonstrerer til fulle at det for Dylan har vært en ferd inn i et kjent terreng, og for ham, på akkurat dette tidspunktet i karrieren, en nødvendig manøver for å dekke også denne delen av veikartet for sjelen. Selv sier han: »These songs are meant for the man on the street, the common man, the everyday person. Maybe that is a Bob Dylan fan, maybe not, I don’t know.«

/Johnny Borgan

Lyssna på Spotify


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.