NYHETER

Streamat release party med The Ghost of Paul Revere

Videopremiär: Ellen Sundberg: Total Darkness

Singel/videopremiär: Hege Brynildsen - The Old Man & The Rabbit

Videopremiär: Olin+ - Flickan och planeten

Arkivet

LIVE

Mer live

RECENSIONER

Bruce Springsteen - Letter to you

Elvis Presley - From Elvis in Nashville

Brennen Leigh - Prairie Love Letter

Cina Samuelson - Sing with Your Heart and Soul

Arkivet

ARTIKLAR

Who´s gonna fill their shoes - Captain Sukram

Who´s gonna fill their shoes: Thorleif Bratval

Who´s Gonna Fill Their Shoes: Johan Berggren

Americana-festival i Kristiansand

Arkivet

BÄST JUST NU

Bäst just nu enligt Magnus Östnäs

Bäst just nu enligt vibeke sjøvold

Bäst just nu enligt Henrik Göransson

Bäst just nu enligt Leo Friberg

Arkivet

Øyvind Pharo & Tom Skjeklesæther snakker om Clifford Antone
»En gigant, en institusjon, en generøs sjel, viss seriøse kjærlighet til blues , sørget for å gi denne skolebyen et nasjonalt og internasjonalt rykte som stedet for fantastisk livemusikk og pasjonert publkum, er borte.«

Slik skrev Michael Corcoran i Austin American Statesman, sist tirsdag, da den triste nyheten kom om at den legendariske impressarioen Clifford Antone var død, bare 56 år gammel.

Norske musikkelskere er først og fremst kjent med Antone på grunn av bluesklubben som bar hans navn, Antone´s. En tilnærmet hellig scene, også for tusenvis av norske bluesfans. Faktum er at virksomheten som en 25 år gammel Antone dro i gang på Six Street i Austin tilbake i 1975, også har hatt ringvirkninger til Norge. Den bluesinteressen som har brakt frem norske størrelser som Vidar Busk, Amund Maarud og Bjørn Berge, er det vanskelig å forestille seg uten det gjennombruddet som Antones protegéer, Stevie Ray Vaughan, The Fabulous Thunderbirds og Lou Ann Barton hadde på 80-tallet.

Øyvind Pharo, forlagsredaktør på Aschehoug og nestor blant norske blues/ rock-skribenter, fikk kontakt med Austins blues/ roots-miljø allerede i 1981 og var den første til å formidle historiene om Texas-bluesen tilbake til Norge, via musikkavisene Puls og Beat.

--Jeg satt på bakrommet til Clifford og snakket musikk. Han var et vandrende bluesleksikon og han var raus, både med sin tid og sine kunskaper. I 1981 var bluesmiljøet i Austin fortsatt begrenset, det dreiet seg rundt tre band; The Cobras, The Fabulous Thunderbirds og Double Trouble. Gitaristene Stevie Ray & Jimmy Vaughan og Denny Freeman. Pluss en tretten år gammel Charlie Sexton, som var med disse voksne karene på klubben til langt på natt. Det var helt sikkert i grenseland til omsorgssvikt. Men Charlie har klart seg. Han har jo vært Bob Dylans gitarist i flere år og han er en anerkjent produsent. Jobben som gitarist i Dylan-bandet har han forresten overlatt til sin egen læremester, Denny Freeman.

Clifford Antone fllyttet til Austin fra Port Arthur,Tx som attenåring for å studere, akkurat som bysbarnet Janis Joplin hadde gjort noen år før ham. Planen var å bli advokat. Men hippie var heller ikke å forakte? Allerede første året som student/ hippie ble Clifford arrestert for forsøk på å smugle en pose mariuana over grensen ved Laredeo. En forsmak på trøbbel som skulle forfølge ham hele livet.

Clifford droppet ut av studiene og satset på å leve av (legal) import fra Mexico. Men bluesinteressen var så intens at butikkens bakrom utviklet seg til møtestedet for universitetsbyens unge blueshoder. Austin var allerede kjent som en musikkby. Willie Nelson, Waylon Jennings og Doug Sahm hadde hatt sine gjennombrudd med forskjellige varianter av outlaw og tex-mex country, og kosmiske cowboyer dominerte livemusikkscenen.

Skulle du høre blues i Austin måtte du bevege deg over på østsiden av Insterstate 35, inn i den fargede bydelen. Men heller ikke der stod bluesen spesielt høyt i kurs.

Pharo forteller videre;

--Da Antones åpnet på sjette gate, rett ovenfor Driskill hotel, var ikke området i nærheten av det underholdningsdistriktet det er i dag. Antones ble etablert i en tidligere klesbutikk, og Clifford begynte umiddelbart å booke fargede musikere, som ofte ellers ikke var særlig ettertraktede. Clifford kjente til dem alle, ikke bare gigantene som Muddy Waters og Albert King. Han tok seg av alle på like overstrømmende vis og han var kjent for å plukke frem dollar fra sin egen lomme om det ikke var nok penger i billettluka. Faktum er at han har holdt liv i mange av bluesen glemte veteraner. Han skaffet dem både spillejobber, sted å bo og et sosialt nettverk. Nå i det siste har han tatt seg av Muddy Waters gamle pianist, Pinetop Perkins, som er 92 år gammel.

Det Clifford fikk igjen for sin innsats for små og store bluesveteraner, var Antone´s som et levende bluesuniversitet for unge talenter som f.eks. Vaughan-brødrene og sangeren/ munnspilleren Kim Wilson. Mytene om disse unge folkas dueller med legendene er mange. Cliffords omfattende blueskunskaper har faktisk ført til at han de siste årene har undervist ved universitetet i Austin; »The Blues according to Clifford Antone«.

Men det er ikke til å stikke under en stol at Cliffords virksomhet også har vært omkranset av skandaler. Ved to anledninger har Antone sittet inne, dømt for distribusjon av betydelige kvanta mariuana.

--På sett og vis kunne han betegnes som en vanekriminell, reflekterer Pharo, --men visse ting tyder på at det han ble tatt for, var ikke spesielt veloverveide grep for å skaffe penger til å holde klubb og Antones-plateselskapet gående. Selve bluesklubben Antone´s har hatt tilhold på tre steder etter originalen på sjette gate. I dag er den en veldrevet klubb på femte gate, som booker alle typer musikk. En nødvendighet etter at så mange av bluesens originaler har gått bort, uten at rekruteringen har holdt tritt.

--Det Clifford fikk til, fra 75 til 85, var å gi bluesen, i sin opprinnelige, svarte form, en vital oppsving, som til syvende og sist skapte verdenstjerner av noen av de unge utøverne. En av dem, avdøde Stevie Ray Vaughan, er det reist en statue av på elvebredden i Austin.

I dag er det mange som tar til orde for at Clifford Antone fortjener å stå på sokkel ved siden av Vaughan. Det som er helt sikkert, er at han ikke lenger kommer til å stå på scenen på Antone´s, iført, alltid, krøllette dressjakke og baseball cap, for å be om en Stor Hand for neste artist som plugger inn.

Read more about Clifford Antone