NYHETER

Streamat release party med The Ghost of Paul Revere

Videopremiär: Ellen Sundberg: Total Darkness

Singel/videopremiär: Hege Brynildsen - The Old Man & The Rabbit

Videopremiär: Olin+ - Flickan och planeten

Arkivet

LIVE

Mer live

RECENSIONER

Bruce Springsteen - Letter to you

Elvis Presley - From Elvis in Nashville

Brennen Leigh - Prairie Love Letter

Cina Samuelson - Sing with Your Heart and Soul

Arkivet

ARTIKLAR

Who´s gonna fill their shoes - Captain Sukram

Who´s gonna fill their shoes: Thorleif Bratval

Who´s Gonna Fill Their Shoes: Johan Berggren

Americana-festival i Kristiansand

Arkivet

BÄST JUST NU

Bäst just nu enligt Magnus Östnäs

Bäst just nu enligt vibeke sjøvold

Bäst just nu enligt Henrik Göransson

Bäst just nu enligt Leo Friberg

Arkivet

Honeyhoney er en ny amerikansk duo som spiller spenstig folkrock, med en touch gotisk country innimellom.

En duo som på godt amerikansk vis spiller på kryss og tvers av USA, ingen konserter er for små, ingen radiomikrofon har for kort ledning. Denne høsten har de vært på veien sammen med kollegaen Joshua James, under parolen ”Ten Bucks Tour”. Dvs. at det ikke skulle koste over ti dollar for å oppleve dobbelkonserten. I høst kom Honeyhoneys album, ”Billy Jack” på velrenommerte Lost Highway.

Jeg har gjort det til en regel å sjekke ut hva plateselskapssjefen Luke Lewis på nashvillebaserte Lost Highway finner på.

Ikke bare var Lewis skolekamerat av salige Gram Parsons, han har det siste tiåret benyttet verdens største plateselskap, Universals, pengebinge til å lage og å gi ut plater med et oppsiktsvekkende antall storveise artister, fra Ryan Adams og Lucinda Williams til Willie Nelson og Johnny Cash.

Bare det å kalle selskapet Lost Highway viser klasse i seg. Navnet er løftet fra en av countryhistoriens aller beste sanger. Punktum.

Det hører med her å understreke at sangen ”Lost Highway” i sin tid ble skrevet av den blinde texas-låtskriveren Leon Payne, ikke av Hank Williams, selv om det var Williams som hadde den første hit-versjonen. Missforståelsen om at Williams skrev ”Lost Highway” sitter så fast, at selv store artister som covrer sangen (for eksempel Jeff Buckley) rutinemessig krediterer Williams.

Med utgivelsen av Honeyhoneys plate, demonstrerer Luke Lewis at han ikke har mistet teften.

Etter alt å dømme har Honeyhoney laget ett tidligere album, ”First Rodeo”, i 2008. Under alle omstendigheter fremstår duoen Suzanne Santo og Ben Jaffe som viderekomne på nye ”Billy Jack”.

Begge synger, men det er Santo som er Honeyhoneys frontsanger. I tillegg spiller hun fiolin og banjo. Jaffe trakterer gitar, piano, trommer og vibrafon. Materialet er skrevet av Santo og Jaffe sammen, med unntak for sangen ”Don´t know how”, som er skrevet av Santo sammen med norgesvennen Josh Rouse.

Innimellom er Suzanne Santo å oppfatte som en kvinnelig utgave av 16 Horsepower/ Woven Hands David Eugene Edwards. Et godt eksempel i så måte er sangen ”Ohio”. Andre steder føres tankene tilbake til Maria McKee og hennes første band, Lone Justice.

Duoen har med seg et knippe andre musikere på innspillingene, men produsent og steelgitarist Raymond Richards har forstått at Santos stemme kommer best til sin rett i åpne og luftige arrangementer, der banjoen ofte er det sentrale instrumentet.

At dette også kan funke som radiovennlig popmusikk, ikke så alt for langt unna norske Marit Larsen, Ane Brun eller norgesvenninnen Lisse, er sangen ”Turn that Finger Around” et godt bevis for. (Sjekk videoen på toppen av anmeldelsen).

Honeyhoney lykkes med å gi denne i utgangspunktet tradisjonsbaserte musikken en ny freshør, en ungdommelig spirit, som gjør at de raskt kan skaffe seg en posisjon i det nye amerikanske folkpoplandskapet som har band som The Avett Brothers og engelske Mumford & Son som de største plakatnavnene.


Tidigare publicerad på VG+
Read more about HoneyHoney
Det skjedde noe etter årtusenskiftet. Noe som meget vel kan ha hatt sammenheng med det fenomenale salget til soundtracket til Cohen-brødrenefilmen «Oh Brother Where Art Thou?» (2000).
Kvickheten i Maria Kvists texter och hennes fina melodikänsla kan föra tankarna till den amerikanska populärmusikens klassiska komposiörer. Så starkt är låtmaterialet på hennes skiva »I Read A Review«, Maria Kvists första i eget namn. Men jämförelsen haltar på en punkt. Maria Kvist komponerar som jazzmusiker, hon skriver med historien om hur den klassiska popmusiken blev jazzens standardrepertoar som facit. Hennes låtar visar sig inte i efterhand lämpade för jazzens improvisationstänkande, de skrivs för detta. De är melodier i egen rätt, men också språngplankor för improvisation.
Langt ute på Neil Youngs, raskt påkomne, nye album, «Fork In The Road», dukker det opp en vakker sang, som meget vel kan plassere på en fremtidig «Best Of Neil Young».
De er en duo bestående av Suzanne Santo (vokal, fiolin, banjo) og Ben Jaffe (vokal, gitar, piano,trommer), de er unge og pene og de har nettopp sluppet sitt andre (?) album på premium americana labelen Lost Highway Records.
Dagens småbandsswing fastnar lätt i ett revivaltänkande av samma slag som de myriader av tradjazz- och dixieband som minutiöst följer rekonstruerade och nedtecknade arrangemang från tjugotalets New Orleans-jazz.
Alejandro Escovedo er en vandrende institusjon i Austin, Texas' velbefolkede musikkmiljø. Hans avslutningskonserter på verdens beste rockklubb, The Continental, på South Congress, hvert år under South by South West, er så nærme essensen i rock det er mulig å komme.
David Waldner är en till London inflyttad kanadensare och den delen av hans trajektoria är helt logisk. Pressreleasen till detta hans andra album (det första kom så tidigt som 1995) talar förvisso om influenser från herrar som Springsteen och Waits, men jag tycker nog att steget dit är ganska långt. Waldner är i första hand en skicklig popmelodisnickare och inte en singer songwriter med hela konceptet - om det finns något sådant - fullt utvecklat. Han är ett tämligen ojämnt kort när det handlar om texter, röst och pardonlös närvaro.