75 år gamle R.L. Burnside har gjort mer for å vitalisere bluesen det siste ti året enn noen annen. Sammen med avdøde Junior Kimbrough brakte han en elektrifisert utgave av den såkalte Mississippi Hill Country Blues ut i verden . R.L. og Junior stilte sine yngre og mer moderne blueskolleger i skammekroken ved å spille en rå og tidløs tranceblues slik den framføres i de små juke jointene som er de fattige afroamerikanerne musikalske sikkerhetsventiler fra en brutal hverdagsvirkelighet.
R.L. er Fred McDowells arvtaker og gjør dessuten sin helt egne vri på tradisjonsstoff som er velkjent fra Muddy Waters, John Lee hooker og Lightnin´ Hopkins. Stor var derfor forferdelsen blant bluespuristene da han utga jammeplaten »A Ass Pocket of Whiskey« sammen med Jon Spencer Blues Explosion, og enda være skulle det han bli da han i 1998 utga »Come On In« , som besto av remixer og elektronikaversjoner med Tom Rothrock som produsent. Gamle R.L. fikk radiohit og ble en del av soundtracket til »Sopranos«.
Nå med sin første studioplate på noen år, og etter noen år med skrantende helse, er han tilbake med mer remixinger, elektronika og scatchinger med resirkulert Hill Country Blues-materiale. Ingen av låtene som sådan er nye, verken for innvidde Burnside-fans eller blueskjennere, og alt i alt er dette en litt ujevn plate, men det er mange høydepunkter og mye å glede seg over, alt fra »Bird Without a Feather« - løftet fra hans første og helakustiske sessions med George Mitchell i 1967/68 til illsint og tung rap med størrelser som Lyrics Born og Kid. Martin Tino Gross er produsent på de fleste kuttene en og er under navnet Tino kreditert som en av flere gitarister i tillegg til Kenny Brown. Det er forbløffende hvordan R.L. Burnside rustikke og rustne fjellblues egner seg til remixingens lydbilder. Det er noe Johnny Cash-aktig over hvordan platene til denne amerikanske blueskjempen tar opp i seg både det nedstrippet folkemusikalske og det nyeste av studiotrolldom. Ikke hans beste plate, men jeg kommer til å spille den masse.
From http://www.fatpossum.com/home.html
We are sad to announce that RL Burnside died this morning in his hospital room in Memphis.
Tennesse-elva renner gjennom Muscle Shoals-Sheffield-Florence i det nordøstlige, Alabama. Den lille bydannelsen er et slags soulmusikkens Bermuda-triangel på grensen mot Mississippi og Tennessee. Her var Rick Hall i 1959 med på å starte et musikkselskap og et platestudio som fikk navn etter forbokstavene i Florence Alabama Music Enterprise, FAME. Den første store hiten herfra var »You Better Move On« i 1961, gjort av Arthur Alexander, en pikkolo ved et lokalt hotell. Rick Hall var produsent og både han og sounden fra studioet ble et begrep. Det var for det meste hvite studiomusikere med bakgrunn i countrymusikk, men med ører for all den svarte musikken som omgav dem.
Tom Russell er poet og trubadur. Han står midt i mellom folk og country, er låtskriver og rootsrocker. Han er en storyteller, og det er ikke rart at han er tiltrukket av tex-mex-musikkens border-ballader. I Oslo har jeg hørt ham utallige ganger siden tidlig på 80-tallet. Han har ingen stor stemmeprakt, men greier likevel å tryllebinde publikum med sine fortellende sanger. Og det er alltid den temperamentsfulle og tragiske mexikansk-inspirerte balladen om kamphanen i ”Gallo del Cielo”, som for mange blir høydepunktet på konsertene hans. Den kunne vært framført av Marty Robbins om han hadde vært i live, men den er også skreddersydd for Joe Ely. Hans liveversjon er en sterk kandidat til å være toppsporet på dette albumets samling av amerikanske stjerneartisters framføringer av Russell-sanger. Men konkurransen er hard.
Kan inte tycka annat än att det är trevligt att ungdomarna börjar upptäcka de här gamla uvarna. Men jag har ändå lite användningar, framför allt mot Lokkos användande av termen Folk. Brittisk folkmusik vore mer adekvat, även om Dylans ”Only A Hobo” (herregud vad Rod Stewart sjunger bra!) slunkit med på ett hörn, och även om så vore - var finns John Renbourn, Bert Jansch, Martin Carthy, Pentangle etc. I stället har Lokko valt att luta lite mer mot föregångare till och utövare av dagens lätt flummiga new age-folk à la Devendra Benhart och Vashti Bunyan.
»Birthright« er den siste utgivelsen i James Blood Ulmers oppsiktsvekkende og kritikerroste trilogi av Vernon Reid-produserte (gitaristen fra Living Color) album. I motsetning til forgjengerne »Memphis Blood:The Sun Sessions« og »No Escape From the Blues: The Electric Lady Sessions«, er dette en soloplate, og den mest personlige og originale av alle.
Utan skivkontrakt gav Justin Collins, under namnet Justin & The Cosmics, ut debutalbumet “Hangin´ Out In My Body” 2008 på det egna bolaget Cosmic Thug Music, och det gjorde han fullständigt rätt i. Genom sin sida på myspace, www.myspace.com/justinandthecosmics,
James Hunter är kanske den engelska blues- och soulartist som genom åren har hållit högst standard på sina utgivningar. Genomgående 4 av 5 på en femgradig skala och 8 av 10 på en 10-gradig skala. Något som vem som helst skulle vara nöjd med. Men trots fina recensioner har inte något tydligt genombrott synts eller hörts. Detta trots de utmärkta plattorna. Och ”Whatever It Takes” är inget undantag. Redan före utgivningen kom det översvallande recensioner från ledande musiktidningar.