75 år gamle R.L. Burnside har gjort mer for å vitalisere bluesen det siste ti året enn noen annen. Sammen med avdøde Junior Kimbrough brakte han en elektrifisert utgave av den såkalte Mississippi Hill Country Blues ut i verden . R.L. og Junior stilte sine yngre og mer moderne blueskolleger i skammekroken ved å spille en rå og tidløs tranceblues slik den framføres i de små juke jointene som er de fattige afroamerikanerne musikalske sikkerhetsventiler fra en brutal hverdagsvirkelighet.

R.L. er Fred McDowells arvtaker og gjør dessuten sin helt egne vri på tradisjonsstoff som er velkjent fra Muddy Waters, John Lee hooker og Lightnin´ Hopkins. Stor var derfor forferdelsen blant bluespuristene da han utga jammeplaten »A Ass Pocket of Whiskey« sammen med Jon Spencer Blues Explosion, og enda være skulle det han bli da han i 1998 utga »Come On In« , som besto av remixer og elektronikaversjoner med Tom Rothrock som produsent. Gamle R.L. fikk radiohit og ble en del av soundtracket til »Sopranos«.

Nå med sin første studioplate på noen år, og etter noen år med skrantende helse, er han tilbake med mer remixinger, elektronika og scatchinger med resirkulert Hill Country Blues-materiale. Ingen av låtene som sådan er nye, verken for innvidde Burnside-fans eller blueskjennere, og alt i alt er dette en litt ujevn plate, men det er mange høydepunkter og mye å glede seg over, alt fra »Bird Without a Feather« - løftet fra hans første og helakustiske sessions med George Mitchell i 1967/68 til illsint og tung rap med størrelser som Lyrics Born og Kid. Martin Tino Gross er produsent på de fleste kuttene en og er under navnet Tino kreditert som en av flere gitarister i tillegg til Kenny Brown. Det er forbløffende hvordan R.L. Burnside rustikke og rustne fjellblues egner seg til remixingens lydbilder. Det er noe Johnny Cash-aktig over hvordan platene til denne amerikanske blueskjempen tar opp i seg både det nedstrippet folkemusikalske og det nyeste av studiotrolldom. Ikke hans beste plate, men jeg kommer til å spille den masse.