Rootsy logo  
Rootsy logo
Bäst just nu enligt Johnny Borgan

Undertegnede er av den typen som blir satt ut allerede av spørsmål som: Hvordan går det eller Hur är läget? En bekymret rynke i pannen avslører at jeg tenker tungt igjennom hva jeg egentlig burde svare – før jeg svarer: Jo takk, bare bra!

Men »Bäst just nu«? Hva svarer man på det – hva menes egentlig med spørsmålet, og hvordan svarer jeg?

Jeg har kanskje litt av samme problemet som Richard Thompson, som svarte på spørsmålet om de ti beste låtene i milenniet, og som svarte på oppgaven med »1000 Years of Popular Music!«

Best akkurat nå vil for meg ofte være likt med det som var best for ett år siden, eller fem år siden, selvfølgelig med noen tillegg. Så blir dette heller noen av de nyere platene jeg lytter på for tiden, og som andre gjerne og med fordel bør søke seg fram til.

Bob Dylan
Modern Times

(Sony BMG, 2006)

Det er mange av årets plater som man med stor glede kan høre mye på, men hvor mange av dem vil vi høre på om ti år, og om tyve år? Det er aldri mulig å si dette helt sikkert, og det er i utgangspunktet bare tiden som kan sette et klassikerstempel på en plate. En het kandidat av året er likevel Dylan’s »Modern Times«. For tjue år siden ga han ut »Brownsville Girl«, for førti år siden »Visions of Johanna«. At han førtifire år etter sin debut gir ut en ny kritikerrost plate med nye sanger og stor spilleglede, er svært imponerende, men selvfølgelig ikke i seg selv en garanti for kvaliteten. Platen inneholder likevel stor bredde, dypdykk i mange av musikkhistoriens sjangre, og overbevisende høy kvalitet, både tekstlig og musikalsk, og en låt som »Ain’t talkin’« vil (nesten) garantert gå inn i historien som en av hans store låter. Hvilken annen låt kan måle seg med denne i 2006?


Diverse artister
Leonard Cohen: I’m Your Man (Soundtrack)

(Verve, 2006)

Jeg har alltid vært Cohen-fan, men det er ikke alle av platene hans jeg har spilt mange ganger i full lengde. Det har med noen få unntak blitt å plukke enkeltlåter, og å nyte ham i litt mindre porsjoner. Hans status som songwriter er imidlertid uomtvistelig, noe som ytterligere blir understreket på flere av tribute-platene som er laget til hans ære.

En av de platene jeg har spilt mest i det siste, og som kan spilles i sin helhet hver gang, er soundtracket »I’m Your Man«, hentet fra Hal Willner’s forestillinger av showet »Came So Far For Beauty – An Evening of Leonard Cohen Songs«. Og for et stjernelag han har samlet seg! Selv om truppen har variert noe, så er utvalget på platen storartet, og gjør at jeg gleder meg stort til å se den kommende dokumentaren av Lian Lunson – etter sigende den beste som er laget om Cohen noensinne.

Tonen settes fra første sang, med den sterke og modige vokalen til Martha Wainwright. »Tower of Song« er et perfekt valg for henne. Det skal bli svært spennende å følge utviklingen hennes i årene framover. Teddy Thompson gjør strålende versjoner av »Tonight Will Be Fine« og »The Future« – etter min mening får han her vist seg fram bedre enn på sin egen solodebut. Rufus Wainwright overbeviser sterkt med »Chelsea Hotel No 5« og »Everybody Knows«. Beth Orton synger »Sisters of Mercy« i en sterk og faithfullsk versjon. Nick Cave gjør også det perfekte låtvalg med »I’m Your Man«, mens Antony gjør den ultimate og eteriske versjonen av »If It BeYour Will«. Med all respekt for Leonard Cohen’s tolkninger – her løftes mange av dem til nye og uante høyder. Ikke dessto mindre, Cohen avslutter ballet selv med en fin nyinnspilling av »Tower of Song«, for øvrig i duett med Bono.

Greg Brown
The Evening Call

(Red House Records, 2006)

Greg Brown har en stor stemme, og gir meg litt av den samme følelsen som historien om Sindre Piltringsrud, han som hadde koblet høreapparatet sitt til et telefonbatteri, og etter dette deltok i samtaler i alle tre etasjene på Krogryggen aldershjem. Med Greg Brown i huset hadde han vel forresten knapt trengt høreapparat…

En stor malmtung røst tar oss på nytt med i enkle sanger og dype tanker, i et akustisk og åpent lydbilde, med god plass til vokalen som synger blues og folk som aldri før, ja, han til og med resiterer poesi med små avbrudd av eget munnspill. Alt er nye sanger av Brown. De evige tema behandles – kjærlighet, hverdagslivsbetraktninger og mistrøstig verdenssituasjon mikses. Enkle sanger, men stemmen får hele rommet til å dirre. Noen ganger er ingen ting bedre enn å høre Greg Brown synge.

Karen Dalton
It’s So Hard To Tell Who’s Going To Love You the Best

(Megaphone, 1969/2006)

Jeg har mange ganger hørt om Karen Dalton, og sett navnet hennes i flere sammenhenger. Til slutt bestilte jeg også en plate med henne, for å sjekke nærmere. MEN HVORFOR I HERRENS NAVN HAR INGEN BANKET INN I HODET MITT FOR EN FANTASTISK STEMME HUN HAR???? Platen, fra 1969, starter med Fred Neil’s »Little Bit of Rain« – sjokkerende vakkert! En hvit folk-syngende Billie Holiday? Opp gjennom årene husker jeg mange opplevelser á la »første gangen jeg hørte….« Nå har jeg heldigvis også hatt denne med Karen Dalton. Selv om første låten er umulig å toppe, er det en gjennomført strålende plate, ikke minst tittellåten. Livet er kort – skaff platen! (Årets nyutgivelse inneholder også bonus-DVD).

Candi Staton
His Hands

(Honest Jons Records, 2006)

Candi Staton’s “His Hands» er et strålende «comeback». Candi er 66 år, og etter et langt «avbrekk» som gospelsanger trekker hun her livserfaringene inn i sekulær soul igjen, både i vokal og utsøkt låtvalg, i dette gyldne landskapet mellom soul og country. For meg, som er svak for både Merle Haggard (»You Don’t Have Very Far To Go«) og Solomon Burke (»Cry To Me«), er det ekstra lett å bli sjarmert, men dette er en meget helstøpt plate med sanger om kvinners dyrkjøpte erfaringer i både liv og kjærlighetsliv. Man har en følelse av å høre på klassisk soul, men dette er altså en plate av året. For de som ikke kjenner Candi fra før, anbefales også å søke tilbake til hennes klassiske hits, for eksempel i samlingen «Candi Staton» fra 2004. Nok en dronning av soul!

Johnny Cash
A Hundred Highways

(American Recordings)

Man må ha et hjerte av sten om man ikke røres av Johnny’s siste studioproduksjon. Selv med begrenset kunnskap om Johnny’s kamp og tap de siste årene, vet man nok til at både ord og toner gis en ekstra dimensjon på disse siste platene. Og «A Hundred Highways» står stødig. Mange store sangere har rørt oss ved å beherske sin vokal innenfor de klare begrensninger fysikken har gitt dem, hos Johnny Cash har nye fasetter stadig strømmet på i årene med American Recordings, og faktisk gitt oss flere nyanser enn jeg personlig opplevde i hans tidligere glanstider. Som i karrieren for øvrig boltrer han seg i et utsøkt utvalg av coverversjoner, av bl.a. Springsteen («Further On Up The Road»), Hank Williams («On The Evening Train») og Don Gibson («A Legend In My Time»), i fint samspill med enkelte av hans egne originaler, «Like The 309» og «I Came To Believe».

Guy Clark
Workbench Songs

(Dualtone, 2006)

Guy Clark er en singer/songwriter av Guds nåde. Han holder seg i verkstedet sitt lang tid av gangen, gir ikke ut noe uten at det er alvor, og denne gangen har han vært i kreativt kompaniskap med mange av sine venner. Et fint knippe av sanger, mer variert enn på lenge. Ett av høydepunktene er likevel en coverversjon – »No Lonesome Tune« (Townes Van Zandt) leveres i en nydelig versjon som opphavsmannen kunne vært stolt av.

Diverse artister
The Pilgrim – A Celebration of Kris Kristofferson

(American Roots Publishing, 2006)

Tribute-platene er en vanskelig sjanger. Det er svært sjelden man finner en av dem som holder tvers igjennom – det gjør heller ikke denne. Men mange av dem kan inneholde perler som forsvarer hele platen – det gjør også denne. Kris Kristoffersons posisjon som låtskriver fortjener i tillegg jevnlig at han tributeres og at interesse vekkes hos nye musikkelskere.

Hør bl.a. på »Lovin’ Him Was Easier (Than Anything I’ll Ever Do Again)« med Rosanne Cash og »Why Me« med Shawn Camp. Selv har jeg imidlertid hørt mest på Willie Nelson’s versjon av »The Legend«, og denne bringer platen inn på listen min. Selv om han i senere år besitter sin dose av uinspirerte innspillinger, dette er langt fra en av dem – her skal han virkelig hylle sin gode venn, og gjør det med glans. Allerede fra de første hypnotiske tonene fra gitaren hans, føler man at det er noe på gang. Bonus-sporet med Kris’ selv, er også en liten perle, »Please Don’t Tell Me How The Story Ends«.

Van Morrison
Pay The Devil

(Exile Productions, 2006)

Jada, jada, jeg vet, jeg vet, platen er ujevn, men inneholder etter min mening likevel til tider en friskhet som har vært savnet i en lang rekke av Van’s siste plater. OG – den inneholder Van’s versjon av «Till I Gain Control Again”, en fantastisk nydelig låt også i andres tapninger, men Van hever den ennå noen hakk, og spruter keltisk soul inn i sangen, som om den hørte hjemme på »Irish Heartbeat«. Verdt platen alene!


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.