Rootsy logo  
Rootsy logo

Artikel / Krönika
Something is happening, but you don´t know what it is - Bob Dylan i Oslo
Av Johnny Borgan

Med 9000 forventningsfulle i publikum gyver Dylan løs på konserten i Oslo, tilsynelatende upåvirket av at gigen er tre ganger så stor som Stockholm Waterfront de to foregående konsertene. Kvelden er, med et par unntak, repertoarmessig, lik søndagens konsert i Stockholm. Avslutningsnummeret derfra, den poengterte »Why Try To Change Me Now?«, kommer tidlig i konserten, og bærer bud om at det brygger opp til en overraskelse til slutt, noe vi også fikk – en majestetisk og kraftfull versjon av »Ballad of a Thin Man« setter et meget verdig punkt for en ujevn konsert, men likevel med mange nok høydepunkter til å gjøre dette til en minnerik aften, selv om den usigelig vakre »I Could Have Told You«, den så langt eneste låta fra nyutgivelsen »Triplicate« siden turnéstart, havnet utenfor kveldens setlist.

»Things Have Changed« er fortsatt slentrende prolog, i dag uten helt å overbevise. »To Ramona«, som andre låt, sitter langt bedre enn i Stockholm, en rocka »Highway 61 Revisited«, Dylan stående ved pianoet, mottas med takk og jubel, i det hele leveres det tett og fint av bandet fra start av, men uten den vokale gnisten som er nødvendig for å løfte det hele mot stjernene. Igjen er det først i »Love Sick« dette skjer, kveldens første store høydepunkt – dette fortettede grunnfaget i ulykkelig kjærlighet: »I'm sick of love/I wish I'd never met you/I'm sick of love/I'm tryin' to forget you/Just don't know what to do/I'd give anything to be with you«. Årets versjon er roet ned, og Dylans til tider nesten hviskende framføring kjærtegner og understreker hvert ord som gjaldt det livet. Måten han leverer sangen på, understreker Dylans store mesterskap i å fravriste sine sanger stadig nye hemmeligheter, gjennom å jobbe med dem som et jern i ilden, »a work in progress«, framfor å lande dem én gang for alle, for så kun å repetere. Det er ikke Dylans metode.

I et publikum, ikke minst et publikum på 9000, vil det like fullt være mange som ønsker å høre sangene slik de kjenner dem, fra album, fra sin ungdom, slik de selv sang dem med kassegitaren, og disse blir derfor lett skuffet. Dette også ikke minst på grunn av at de er vant til at svært mange artister gladelig gir dem denne følelsen av gjenkjennelser ned minnenes stier. Det er absolutt ikke noe galt i det, slett ikke, men det er ikke dette en Dylankonsert er ute etter å gi deg: »Why can't I be more conventional? People talk, people stare, so I try/But that's not for me, 'cause I can't see/My kind of crazy world go passing me by.« Hans kompromissløse holdning, ikke et ord til publikum, ingen storskjerm eller laser, et sceneshow avgrenset til Dylans fornøyelige tøyeøvelser med mikrofonstativet, et aktivt venstreben i ny og ne ved pianoet, noen dansetrinn & litt semafor, den til tider ubetalelige mimikken og de nesten umerkelige signalene mellom Dylan og musikerne - i en liten konsertsal vil hele publikum kunne notere seg og ha glede av dette – fuglefjellet i Oslo Spektrum innbyr ikke til å oppleve disse nyansene på samme måte.

Øltørste nordmenns vandringer mellom ståplassene & dårlig sikt går ut over fokus og konsentrasjon i den delen av publikum som står på gulvet, men lyden, som er litt skranglete i starten, blir raskt justert, og vokalen får da endelig sin helt riktige plass i mixen. Disse forholdene til tross, publikum ser ut til å trives godt, det responderer raskt de få stedene der virkelig kjente toner toner fra høyttalerne, så som når riffet av »Tangled Up In Blue« er i gang, men også når det starter låter som det swinger av, så som »Duquesne Whistle« og »Spirit On The Water«, etter undertegnedes mening de svakeste punktene på kveldens konsert. Dette blir for mye transportetapper uten den energien som er nødvendig for å løfte dem, men så må man vel også kunne anerkjenne at en 75-åring kjenner behovet for et hvileskjær i ny og ne. »Desolation Row« lyser imidlertid opp kvelden, her gnistrer det igjen av engasjement og lidenskap.

»Scarlet Town« er som så mange ganger før ett av de soleklare og magiske høydepunktene, - fint rammet inn av smakfull lyssetting på det store bakteppet i Spektrum – her forenes Dylan og tradisjonen og blir til ett – de flettes sammen som »the red red rose and the green green briar« i folk-perlen »Barbara Allen«, sangen som Dylan har spunnet videre på i den mystiske og mørke dansen som »Scarlet Town« utgjør – her gynger publikum med, intenst lyttende til en sang svært mange av dem antagelig ikke kjenner godt fra før, men dens suggererende rytme og Dylans dype stemme kjemper ned all motstand. Herlig.

»That Old Black Magic« tar helt av i kveld også, med band og vokalist i imponerende full galopp, dette er virtuost fra start til mål. Prima vare. Louis Prima.

»Soon After Midnight« sjarmerer, »Long And Wasted Years« imponerer i det Dylan inntar sin »kongen befaler«-positur, snerrer, gliser og fraserer i en sang som er et skoleksempel på nettopp fraseringens edle kunst.

Publikum reagerer instinktivt og umiddelbart på de første strofene av den dypfølte versjonen av »Autumn Leaves«: »The falling leaves drift by the window/
The autumn leaves of red and gold« – musikaliteten og livets dype alvor forenes sømløst i Dylans sørgmodige tolkning. Han synger fra et åpent hjerte og til de åpne hjertene. Det vil si, dette inkluderer da riktignok ikke absolutt hele publikum – det ironiske faktum er at også en lang rekke med innbitte Dylanfans motvilje mot hans lefling med standardlåter til tider går helt over i parodien, slik det gjorde da Dylan »went electric«» og da han bega seg over i gospelens verden eller reiste til Nashville. Det fører til at en del nærmest prinsipielt lukker ørene for de, for Dylan, svært viktige tolkningene, etter eget sigende også noe av det mest tilfredsstillende han har jobbet med i studio noen gang. Det sier ikke lite. Det er ikke behov for grensepatruljer i musikken, har han også sagt, men det finnes fortsatt et rockpoliti som ønsker å sette absolutte grenser. Alle får lov til å ha sine preferanser, smak og behag kan ikke diskuteres, det er greit – det forunderlige er med hvilken aggresjon motstanden mot en av Dylans siste hamskifter framføres. Dette til tross, etter konserten kunne opptil flere bebude at de først nå i kveld skjønte hvor bra og hvor »dylansk«« også dette stoffet er, når det kommer til stykket. »Det høres at dette er viktig for ham.« Intervjuet lagt ut på bobdylan.com understreker dette med all mulig tydelighet. Dette er noen av de mest »heartbreaking songs« som noen gang er laget, sier Dylan. Selvfølgelig skal han da synge dem. Og han gjør det på en måte som tilfører disse sangene andre dimensjoner enn alle de glimrende versjonene som allerede er laget av Billie Holiday, Ray Charles, Louis Armstrong, Ella Fitzgerald og mange flere – inkludert Frank Sinatra. Dylan gjør dem nå også til sine sanger: »All or nothin' at all/Half a love never appealed to me«. Det gjelder også hans grenseløse kjærlighet til den virkelig store amerikanske sangboken, den som inkluderer hele paletten og alle røttene. Og i Oslo tar han hele runden, gjennom rocken, bluesen, western swing, doowop, jazz, ballader, folk og tilbake igjen. Vel er første del av konserten famlende, og vel inneholder den noen unødvendige låter, men alt i alt en flott konsert for det fornøyde Oslo-publikummet som vandrer ut i vårnatten, med tonene fra den kafkaeske »Ballad of a Thin Man« syngende i ørene:

You walk into the room with your pencil in your hand
You see somebody naked and you say, »Who is that man?«
You try so hard but you don't understand
Just what you will say when you get home
Because something is happening here but you don't know what it is
Do you, Mr. Jones?


Sikkert ikke jeg heller. Men dette var mitt forsøk i kveld.

Läs mer om Dylan, Bob


 
Designad för IE6+. Ytligt testad med Opera 7, Netscape 7.2 och Mozilla FireFox. Webdesign Jens Olsson. ©2004 Rootsy.nu. Powered by Notepad, Apache, MySQL & PHP
Denna sida är designad till tonerna av White Stripes och Rodney Crowell.